03.05-11.05

På Bali er det ikke veldig mye ”spennende” å gjøre. Dagene gikk for det meste til å slappe av på stranden og nyte solen. Vi fikk surfet en del også, og brukte litt tid på shopping.

06.05 valgte vi å splitte oss fordi vi ønsket å gjøre forskjellige ting. Tor-Inge og David ville bruke dagen på å surfe på Kuta Beach, mens Leif Erik og Alexander (Som var lei av og ikke klare å stå på surfebrettet) tok turen til ”Dreamland Beach”. Dreamland Beach var ganske annerledes fra Kuta Beach. Her var det få turister og ingen innpåslitne selgere som ønsker å selge deg alt fra pil-og-bue til is. Etter hva de hadde lest på internett skulle det vist være ganske bra å surfe her. Det viste seg fort at bølgene ikke egnet seg for nybegynnere.

Jimbaran Bay er en liten fiskelandsby sør for Kuta. Byen er kjent på Bali for sjømatrestaurantene som ligger langs stranden. Alexander og Leif Erik hadde blitt anbefalt et sted som viste seg å være veldig bra. De bestilte en ”set menu” som besto av 2 store øl, forrett, 800 gram hummer, 800 gram snapper, 500 gram innbakt blekksprut, 8 muslinger, 8 reker, en krabbe og frukt til dessert. Måltidet ble noe dyrere enn det burde, men etter å ha hatt lyst på skikkelig sjømat hele turen var det absolutt verdt det. Tor Inge og David derimot var kjempefornøyd med å ha fått surfet hele dagen.

07.05 stod cage fighting for tur. Denne dagen var Balis første MMA (Mixed Martial Arts) Cage fighting event, og vi var så heldige å få billetter til dette. Cage fighting er en fullkontakts kampsport hvor utøvere med bakgrunn fra ulike kampsporter møtes. Det gjøres 3 runder i ringen, hvor kampen blir avgjort på poeng fra dommerne, eller ved at en av kjemperne ”tapper ut” (Dvs. viser tegn for å avslutte kampen). Reglene er: Ingen biting, kloring, lugging, slag i bakhodet eller i skrittet. Med andre ord; Knekke armer er lov! 5 kamper fikk vi se, og vi var alle storfornøyde etter å ha fått sett litt ordentlig mannesport.

Dagen etter, den 08.05 ble det dykking. Vi valgte å dykke på det kjente stedet Tulamben, hvor Liberty Wreck (vrak) befinner seg. Dette gjorde vi ettersom vi ikke har erfart vrakdykking tidligere. Vraket er 120 meter langt og har vært et amerikansk forsyningsskip. Skipet ble truffet av en japansk torpedo i løpet av andre verdenskrig. Ingen ble skadet av torpedoen, men skipet strandet på Tulamben da den amerikanske marinen prøvde å taue det bort. Det ligger på en dybde fra 3 meter til 29 meter, noe som gjør det til et flott sted å dykke for både nybegynnere og viderekomne. Dette var to av de mest fantastiske dykkene vi har hatt, og vi fikk se mye forskjellig. Vi var også så heldige å få lov til å dykke ned på 27 meter (Vi er bare sertifisert til 18 meter).

På kvelden tok også Alexander tattovering. Tor-Inge og David trodde det var en spøk, men det var det altså ikke. Tattoveringen var så permanent som den kunne bli. Karoline Angelique Smith Johnsen (Alexanders mor) pryder overarmen til Alexander.

Den 09.05 fløy vi til Kuala Lumpur og kom frem på kvelden. Vi fikk oss en god natts søvn før vi den 10.05 shoppet hele dagen frem til flyavgangen vår til London.

11.05-14.05

Den 11.05 landet vi i London. Til David og Tor-Inges store fornøyelse, valgte Leif Erik og Alexander å reise hjem denne dagen. Heldigvis gjorde dette at David og Tor-Inge hadde det utrolig moro i London… (Neida). Guttene hadde en liten avskjedsstund, før Tor-Inge og David tok bussen inn mot byen for å møte Anne Gunn. Vi var så heldige å få lov til å bo hjemme hos foreldrene til Thomas Øi. Trøtte og slitne plukket Anne Gunn oss opp på busstoppet og kjørte oss til deres hjem, noen kilometer utenfor sentrum. Her fikk vi vår egen etasje å bo i, og bedre service enn vi har hatt noe annet sted på hele turen. Frokost ble servert da vi stod opp, middag da vi kom hjem. Klærne våre vasket seg selv, vi ble tatt med ut på lunsj med Petter (Mannen til Anne Gunn), vi fikk smake den beste smoothien vi har hatt noensinne og ble også hentet på tube-stasjonen sånn at vi slapp å ta buss. Vi vil derfor benytte anledningen til å si; Tusen takk! Vårt opphold i London ble mye bedre enn forventet på grunn av dere. Dessverre var Thomas ikke hjemme disse dagene, da han var opptatt med eksamen.

Den 12.05 var vi på British Museum. Det er et av verdens største og mest berømte museer. Sir Hans Sloane grunnla museet i 1753, mens den offisielle åpningen av museet var 15. Januar 1759. Det finnes om lag 7 millioner gjenstander der, men det var de egyptiske mumiene som falt mest i smak hos Tor-Inge og David. Utover mumier finnes det også samuraisverd, greske statuer, vikingvåpen, med mer. Og listen fortsetter i det uendelige..

På kvelden ble det musikal. Vi valgte å se Rock You, som er bygget rundt det britiske rockebandet Queens største hiter som for eksempel: I Want to Break Free, Radio Ga Ga, Another One Bites the Dust, We Are the Champions og Don’t Stop me Now. Det er en av de største musikalene gjennom tidene, og stykket har gått uavbrutt siden 14. Mai 2002. Vi skal ikke legge skjul på at det å gå på musikal er en fantastisk opplevelse og atmosfæren i teateret er ubeskrivelig. Anbefales!

Den 13.05 var det sightseeing i de røde bussene. Vi var innom Big Ben, Parlament Square, Buckingham Palace, Westminister Abbey, London Eye, Picadilly Circus og fikk også sett den nye statsministeren David Cameron, som ble satt inn som statsminister for 2 dager siden, den 11. Mai.

Kl. 14.00 var Tor-Inge og David sultne, så da ringte vi Petter som gjerne ville ta oss med ut på lunsj. Vi endte opp på en skotsk restaurant, og startet måltidet med den skotske retten ”Haggis”. Haggis er laget av innmat av får og blandet med løk, havregryn og krydder. Dette blir så kokt i en dyremage, og servert i et pølseskinn sammen med kålrotstappe. Utrolig nok smakte det helt greit, men det gjorde ingenting å spise en fantastisk god biff til hovedrett. Det ble også dessert, og vi hadde et fantastisk måltid. Takk, Petter!

14.05 gikk flyet vårt, og vi landet i Sandefjord ca. kl. 16.00 norsk tid. 4 måneder på tur var nok for oss alle, og det var utrolig deilig å være hjemme på norsk jord igjen! Vi vil gjerne takke alle som har lest og fulgt med på bloggen vår.

Sisteklemmen fra Gutta!

27.04

Fortsatt ikke mette på Ringenes Herre var vi i dag innom Matamata (En liten by som har nytt godt av Ringenes Herre interesserte turister) for å besøke ”Hobbsyssel” eller “The Shire”, om du vil. Hobbsyssel er Hobbitenes hjem, som du kan se i begynnelsen av den første filmen i trilogien. 37 ”hobbithjem” ble laget for innspillingen av filmen, samt en vindmølle, en bro, en pub og en markedsplass. Det var moro å se og høre om hvor mange detaljer som var tatt med i filmen, og hvor mye filmteamet gjorde for å innfri Peter Jacksons ønsker om hvordan alt skulle se ut.

Ekstra spesielt var det at når vi var der, holdt de på med innspilling av ”Hobbiten” som er en annen bok skrevet av Tolkien og en slags forgjenger til Ringenes Herre. Ettersom vi fikk se en del av kulissene og byggingen av kulissene, kan vi dessverre ikke legge ut bilder fra denne turen. Da blir vi saksøkt! Vi kan heller ikke snakke om hva vi så, eller vise bilder til familie og venner. Alt er konfidensiell informasjon. Men hvis dere spør pent når vi kommer hjem, kan vi kanskje fortelle litt hvis dere spanderer noen pils på byen. (Bildet under er hentet fra http://www.bildoy.no/JordaRundt/bilder/hobbiton3.jpg og viser hvordan noen av kulissene så ut under innspillingen av Ringenes Herre).


Etter å ha besøkt hobbsyssel var det saueklipping (og mating) som stod på menyen. Dette var inkludert i opplegget. Her ble vi fortalt at verdensrekorden på å klippe flest sauer i løpet av en 8-timers arbeidsdag var på 820 sauer. Det betyr at hver sau blir klippet med en gjennomsnittstid på ca. 31 sekunder! Ettersom det er over 20 millioner sauer i New Zealand (5 ganger befolkningen) er det mer en sport enn en jobb, og mer moro enn slit (for noen). Vi derimot holder oss til ekstremsport..


På kvelden kjørte vi videre til Waitomo.

28.04

I Waitomo gjorde vi Black Water Rafting, som i motsetning til White Water Rafting (Som er ”vanlig rafting”), foregår i en underjordisk hule med vann i. Utenom å vite noe særlig om hva dette innebar booket vi en 5-timers tur. Dette angrer vi ikke på, ettersom det skulle vise seg å bli en av de beste opplevelsene fra New Zealand.
Vi ble tildelt tykke våtdrakter, gummistøvler og en hjelm med lys. Turen startet med 27 meter rappellering ned i hulen, før vi gikk videre for å kikke på ”Glow Worms”, som er en spesiell type makk (larve) som lyser for å tiltrekke seg byttedyr. Utrolig spesielt å se disse larvene lyse opp hele huletaket! Det så nesten ut som en stjernehimmel.
Vi fikk så tildelt en tube hver for å seile inn i den underjordiske hulen og utforske den. Vi fikk prøvd oss på å krype gjennom klaustrofobiske huler og passasjer, samt seile ned den underjordiske strømmen og nyte synet av Glow Worms i huletaket. Etter en fantastisk tur i hulen avsluttet vi turen med 20 meters klatring opp til overflaten.


Etter huleraftingen kjørte vi til Whangarai.

29.04

I Whangarai var det en ting som stod på planen, nemlig dykking. Poor Knights Islands er en øygruppe som ligger 23km utenfor nordøst-kysten av New Zealand, og som ifølge ”Dive Magazine UK” er det beste stedet for subtropisk dykking i hele verden. Her møter varme strømmer fra Australia de kaldere New Zealandske strømmene. Både temperaturen og sikten er bedre enn resten av New Zealands kyst. Øyene har vulkansk opprinnelse, noe som har dannet et spektakulært underjordisk miljø med huler, undervannsvegger, passasjer og tunneler. Hele området er et marinereservat og har et helt unikt marint økosystem med mange og sjeldne dyrearter. Myndighetene er veldig strenge på at omgivelsene blir ivaretatt. Skipperen på båten fortalte om noen fiskere som ble tatt året før. All fisken, båten, og bilen som ble brukt til å kjøre båten til bryggen, ble konfiskert. På toppen av det hele fikk de også en femsifret bot. I verste fall kan man få fengselsstraff for å fiske i marinereservatet. Det samme gjelder om man prøver å gå i land på noen av øyene, da disse er ansett som hellige for maori- folket.
Kl. 07.20 om morgenen ble vi plukket opp, og ankom ”Dive! Tutukaka” kl. 08.00. Her ble vi tildelt utstyr, før vi kl. 09.00 reiste ut i båten. Begge dykkene var fantastiske, og bedre enn alle våre tidligere dykk (Og mest sannsynlig våre fremtidige dykk også). Vi leide også undervannskamera, men var litt uheldige ettersom kameraet ikke var spesielt bra. Det var utrolige mye å se på, så å ta bilder var heller ikke førsteprioritet de 65 minuttene (2 dykk) vi tilbrakte under havets overflate.

30.04-03.05

Etter å ha kjørt over 3200km i bil de siste 15 dagene, var det godt å komme til storbyen Auckland for å slappe av. Gå på cafè og spise god budsjettmat (McDonalds). I Auckland gjorde vi veldig lite, men vi var bl.a. på kino og fikk også med oss et stand-up show ettersom Auckland huset "New Zealand International Comedy Festival". Chris Brain var artistens navn, og det var god underholdning å se ham live. Vi ble også kjent med en brite, Ian, som hadde bodd i Auckland. Han var vi sammen med alle dagene, og han viste oss rundt i byen.

I dag, den 03.05 bærer det mot varmere strøk (Selv om det har vært relativt god temperatur i New Zealand). Bali, Indonesia er neste stopp. Her håper vi på å få litt farge før vi kommer hjem (For det har vi fått lite av), selv om det er meldt dårlig vær alle dagene. Vi håper også på å få utviklet surfeferdighetene våre. Forhåpentligvis får vi dykket litt også om sikten er bra…

Over og ut fra New Zealand, klem fra snillebassene!

21.04-23.04

I dag stod UNESCOs verdensarvslistede ”Franz Josef Glacier” (isbre) for tur. Vi har ikke fått utforsket isbreene i Norge, så hvorfor ikke utforske en av de flotteste kommersielle isbreene i verden her i New Zealand? Tidlig på morgenen møtte vi på ”Franz Josef Glacier Guides”, hvor vi fikk utdelt skikkelige tursko og turtøy. 15 minutter i buss senere stod vi på bunnen av isbreen som strekker seg hele 11 kilometer inn mellom fjellene. Vi ble så delt opp i grupper, slik at man kunne få utfordringer tilpasset sitt eget nivå. Spreke som vi er, valgte vi ”the fast group”. Det viste seg fort at det ikke akkurat ble den utfordringen vi hadde ventet. På grunn av at vi var den første gruppen opp, stoppet guiden vår hver andre meter for å hakke til trappetrinn for oss og de tre gruppene som kom etter oss. Dette var noe irriterende, da vi følte vi kunne brukt tiden på mer utforskring av isbreen og tatt litt flere sjanser.

Etter noen timers klatring, trasking og venting, kom vi oss til ”toppen”. Det ble i hvert fall toppen for oss, da det ville blitt for farlig å gå noe lengre uten grunnleggende isklatrerferdigheter. Selv om vi var litt skuffet i forhold til utfordringsnivået på turen, skal det sies at selve isbreen var helt fantastisk. Vi vandret mellom høye smale vegger av is og utforsket et par større ishuler. Vi var også så heldige å få vitne et steinras fra ett av fjellene rundt isbreen. Vi var mer heldige enn som så, ettersom vi rett under der hvor raset var hadde planlagt å spise lunsj. Vi skiftet derfor lunsjplanene og satte oss på isbreen i stedet for.


22.04 ble en lang dag for oss. Vi stod opp kl. 06.30 om morgenen for å komme oss av gårde mot Wellington, hovedstaden i New Zealand. Kl. 23.00 på kvelden var vi fremme etter å ha kjørt et godt stykke (600km) samt sittet 3,5 timer i båt.

Den 23.04 reiste vi videre opp mot Taupo, som er en mindre by ca. midt på nordøyen. På veien fikk vi nytt litt Ringenes Herre natur, blant annet ”Mount Doom” hvor ringen til slutt havner nede i lavaen og tilintetgjør de onde kreftene (siste filmen). Utslitte og trøtte etter to dager med reising, la vi oss tidlig på hostellet for å være uthvilte for neste dags fallskjermhopp!

24.04

Kl. 11.30 ringte vi Taupo Tandem Skydiving for å høre om værforholdene var bra for dagens fallskjermhopp. Det var de! Ca. 1 time senere kjørte vi inn på flyplassen hvor TTS holder til, og sjekket inn for fallskjermhoppet. Vi så en liten introduksjonsvideo som inneholdt enkelte instrukser for hvordan hoppet kom til å foregå og hva vi skulle gjøre. Vi ble så tildelt en adrenalinjunkie hver som tandeminstruktør og ble kledd opp og gjort klar for hoppet.

Flere av instruktørene har over 10 000 hopp på CV’n. Dette inkluderer for de aller fleste også basehopp i Norge. Davids instruktør hadde bl.a. to gull i luftakrobatikk i New Zealand. Tor-Inge og Leifs instruktør var veldig opptatt av Trollveggen hvor han skulle hoppe igjen til sommeren.

Da alt var klart ble vi trøkket inn i et lite fly og lettet like etterpå. 25 minutter senere, på 15 000 fot skulle det skje. 15 000 fot er det høyeste lovlige hoppet man kan gjøre i New Zealand, noe som gir deg:

1. Fantastisk utsikt over den nordlige øya av New Zealand.
2. Nok tid til å tenke over at du faktisk hopper ut av et fly.
3. 60 sekunders fritt fall mot bakken i minst 200km/t før fallskjermen løses ut.


Og fallskjermhoppet skuffet ikke. Å falle mot bakken i 200km/t gir deg ett bra adrenalinkick og en utrolig god følelse i kroppen. Du kan virkelig kjenne at du lever (Forhåpentlig også i det du treffer bakken). Vi hadde alle en kameramann som hoppet med oss for å ta bilder. Vi fikk gjort litt high-fives og piruetter med han samtidig som han tok bilder. Da fallskjermen ble slått opp fikk vi styre den i 5 minutter før instruktøren tok over for landingen. Å hoppe i fallskjerm er definitivt noe vi kommer til å gjøre igjen og noe vi kan anbefale alle.

25.04-26.04

Den 25.04 kjørte vi videre nordover mot Whatakane (Liten by på østkysten). Her slappet vi av hele kvelden og Leif lagde middag. 26.04 hadde vi en liten sightseeing og kjørte til Ohope Beach. Deretter lette vi etter Moko, en delfin som er veldig glad i mennesker og en av de største turistattraksjonene i Whatakane. VI fant delfinen, men den var for langt vekke til at vi kunne svømme til den.



Svevende hilsen fra oss!

16.04.

Queenstown er omringet av enorme fjell du har sett i ”Ringenes Herre” filmene, og da sier det seg selv at naturen er fantastisk her. Queenstown er en av New Zealand største turistbyer, og kanskje verdens navle for ekstremsport. Det var faktisk her i denne byen noen gale mennesker fant ut at de ville hoppe fra en 43 meter høy bro med kun et strikk festet til bena for første gang og gjøre dette kommersielt. Siden utviklet dette seg til en internasjonal ekstremsport. Strikkhopp, fallskjermhopp, rafting, høyhastighets båtturer, mountain biking og alt annet du kan tenke deg finnes her. Vi er sikre på at Queenstown må være verdens største lekeplass for voksne mennesker.

Den første dagen brukte vi på å orientere oss i byen og til å finne ut av hvilke aktiviteter vi skulle gå for de neste dagene. Vi tok også en kjøretur for å kikke på noen av innspillingsstedene til Ringenes Herre i nærheten (Det er mange av dem over hele New Zealand, men de aller fleste er her i Queenstown og rundt hovedstaden, Wellington). Vi var så heldige å få møte en danske, Mats, som dagen før hadde vært på en guidet tur på de forskjellige innspillingsstedene rundt byen. Han viste oss gjerne rundt på de samme stedene, mot at han fikk sitte på med oss i bilen til noen av de andre stedene hvor han selv ikke hadde vært. Når vi kommer hjem blir vi veldig glad hvis noen vil se Ringenes Herre med oss, for da kan vi fortelle hvor vi har vært når vi ser filmene. Hvor kult er ikke det?

17.04.

I dag bestemte vi oss for å svi av en god del penger. Man kan aldri få nok adrenalinkick, så vi gikk for Australasias (Oceanias) høyeste strikkhopp, for så å prøve verdens største ”huske”.

Nevis Bungy (strikkhopp) er på 134 meter, og man hopper fra en ”hoppestasjon” som henger mellom to fjell i en vaier. Kroppen din forteller deg at det er totalt feil å hoppe fra en slik høyde med ingenting annet enn et strikk rundt bena, men du har likevel lyst – Og du angrer ikke særlig lenge etter at du har hoppet. 8,5 sekunders fritt fall mot bakken gir deg ett adrenalinkick utover det vanlige. Etter hoppet henger man i strikken og puster inn frisk fjelluft og nyter den fantastiske New Zealandske naturen før man blir heiset opp igjen. Yeah!

Høye på adrenalinrushet og varme i trøya bestemte vi oss for å gå for ”Nevis Arc” også. Nevis Arc er verdens høyeste huske, med en svingradius på 300 meter. Det starter med 70 meter fritt fall, før du havner ut i en 300 meter lang bue. Slik en skulle vi alle hatt hjemme, utrolig moro! Hadde vi hatt en slik som barn, hadde vi aldri forlatt lekeplassen.

Alt finnes selvfølgelig på film, som vi gledelig viser når vi kommer hjem.

18.04.

I dag gikk større deler av dagen på planlegging av de neste ukene her i New Zealand. Vi har fått mange anbefalinger på forhånd, så vi har en god del vi vil gjøre. Vi møtte blant annet en lokal, James, i Vietnam og Laos. Han har skrevet ned utrolig mange tips, som hjalp oss veldig i planleggingen. New Zealand har så utrolig mye å by på, så vi har funnet ut at vi må prioritere.

19.04.

Ettersom vi for to dager siden fikk en kraftig dose med adrenalin pumpende gjennom blodårene våre (Som er den beste rusen du kan gi kroppen), er vi nå blitt helt bitt av adrenalinbasillen. Og for å holde adrenalinavhengigheten vår i sjakk trengte vi derfor påfyll.

Shotover Jet er enda en ”leke for voksne” som man kan finne i Queenstown. Eventyrlystne som vi er, valgte vi derfor å prøve ut denne attraksjonen. Shotover Jet har vunnet flere internasjonale priser på grunn av deres unike og spennende produkt og har holdt på siden 1970. 2,5 millioner mennesker har fått erfart en båttur de aldri vil glemme gjennom dette firmaet. Shotover Jet er en type jet-båt (Båt med spesiell motor som kan få fremdrift selv om det bare er 5-10cm med vann) som tar deg med på en fantastisk 20 minutters båttur gjennom smale steinklipper i en ganske brutal hastighet. I tillegg til å få kjøre i høy hastighet med centimeters klaring fra steinklippene, gjorde båten 360graders svinger i ny og ne. Vi har heldigvis en video av de første minuttene av båtturen som viser denne opplevelsen, og den ligger rett under teksten her for de som har lyst til å ta en titt.

Etter båtturen gikk vi til Queenstown-gondolene som tok oss 790 meter over bakken og ga oss en rimelig god utsikt over byen og den fantastiske naturen rundt. På toppen hadde de en 800meter lang akebakke av asfalt, som vi kunne rutsje ned på en slags ”bobkjelke”. Dette var greit nok, ettersom det var billig. Men det var ikke mye av et adrenalinkick, for å si det sånn. Uansett var turen opp verdt de 30 NZD (Kr. 130,-) vi betalte.

Vi bestemte oss så for å ta en liten kjøretur for å besøke flere av innspillingsstedene til Ringenes Herre i nærheten av byen, for så å besøke broen hvor strikkhopp startet (Kun for å kunne fortelle at vi har vært der). Da solen gikk ned og det ble vanskelig å nyte Ringenes Herre natur, reiste vi inn til byen for å teste den kjente ”Fergburger”. ”Fergburger” er et gatekjøkken som er veldig kjent her i Queenstown, noe man lett ser på køen som er like lang hele dagen. Burgerne skal visstnok være noen av de beste burgerne man får, og alle vi har snakket med om Queenstown har anbefalt oss å prøve dem. Vi skal innrømme at i forhold til de burgerne vi har spist før (Og vi har spist mange – Altfor mange), så er disse burgerne noe av det bedre vi har smakt.

20.04.

Etter fire fantastiske dager i Queenstown, måtte vi i dag flytte på oss. Vi beveger oss nå mot den nordlige delen av Sørøya. Dette er en lang kjøretur og vi har nå stoppet for èn natts overnatting i Franz Josef, et lite koselig sted på vestkysten. Vi har i dag kjørt i ca. 7 timer, med noen lengre stopp for å nyte naturen. Når en kjøretur har så mye flott natur å by på, gjør det ingenting å kjøre så mange timer.

Ekstremsportsklem fra gutta!

05.04-12.04

Kl. 09.00 på morgenen den 05.04 ble vi plukket opp i Byron Bay av Mojosurf Australia. Bussen var sykt fet. Den hadde lett slått ut et par russebusser fra Asker og Bærum. Syv dager med surfing og moro ventet oss. Surfekurset levde opp til alle forventninger – Både i forhold til fremgang i surfingen og sosiale aktiviteter på kvelden. I løpet av disse syv dagene var vi innom tre forskjellige surfecamper og hadde tre timer med surfing daglig, noe som virkelig tok på kroppen. Surfing er både tyngre og mye vanskeligere enn det ser ut til, men til slutt klarte også vi å stå på bølgene. Vi ble også godt kjent med gruppen vår. Den 12.04 var surfekurset over, og turen gikk videre til Sydney.

13.04

Vår første fulle dag i Sydney brukte vi sammen med våre venner fra surfecampen til å besøke de kjente ”Blue Mountains” (Som også er på UNESCOs verdensarvliste). Blue Mountains er et fjellområde 48km vest for Sydney. Det er et enormt sandsteinsplatå med dype kløfter på opptil 760meter og er spesielt kjent for ”The Three Sisters”, som er tre fjellformasjoner som ligner på hverandre. Vi syntes ikke fjellene var så imponerende, men det er vel kanskje formasjonen på dem som gjør at det har havnet på verdensarvlisten. Vi ser at det kanskje kan være et mer populært reisemål for Japanere og Koreanere som bor i storbyene, enn nordmenn som har vokst opp med fjell rundt seg.

14.04

Denne dagen viet vi til utforsking av byen og gikk en tur igjennom byens mange gater og parker. Når man er i Sydney, er det umulig å unngå det verdenskjente ”Sydney Opera House”. Som alle andre turister i byen reiste vi dit for å ta et bilde for så å gå igjen (Vi syntes den nye operaen i Oslo er flottere!). Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er en av de mest berømte arenaer for kunstnerlige oppføringer i verden.


Etterpå bar det til Sydney Aquarium for å se på haier. Vi har ikke vært så heldige å få sett haier på dykkene våre enda, så vi får nøye oss med å se på dem gjennom glass foreløpig. Sydney Aquarium har mer enn 650 ulike arter og mer enn 6000 individuelle fisk og andre sjødyr å by på, og var alt i alt veldig bra. Turen til akvariet ble etterfulgt av en spasertur gjennom ”Darling Harbour”, en flott havn med restauranter og barer langs bryggen (Minnet en smule om Aker Brygge på en fin sommer dag, men med rimeligere øl- og restaurantpriser).



På kvelden møtte vi igjen vennene våre fra surfecampen og hadde en lengre natt på byen enn det vi vanligvis har.

15.04

Kl. 11.00 på morgenen ble vi med på et opplegg gjennom hostellet vårt. ”Strandvandring” blir vel det norske ordet som beskriver turen best. Vi gikk fra strand til strand og endte til slutt opp på den kjente stranden ”Bondi Beach”. Bondi Beach har sin egen tv-serie på Discovery Channel, men vi fikk dessverre ikke gjort noe sprell foran filmteamet i dag. Stranden i seg selv er stor og flott, men langt ifra like bra som de andre strendene vi har surfet på tidligere i Australia. Guiden vår visste heller ikke hvorfor akkurat denne stranden har blitt australias definitivt mest kjente strand.
16.04

Tidlig på morgenen våknet vi for å komme oss til flyplassen. Vi fløy til New Zealand og har nå leid en bil for 18 dager. Vi bestemte oss for å dra rett fra Christchurch, hvor vi ankom New Zealand, til Queenstown som er en kjent backpackerby som har mye å by på av aktiviteter og ekstremsport. Her blir vi i 4 netter før vi reiser videre – Hvor vi reiser, det vet vi ikke enda.

Surfeklem fra gutta!

01.04-04.04

Flyet vårt ankom Gold Coast, Australia kl. 08.00 på morgenen australsk tid. Trøtte og slitne etter alt for lite søvn på flyet, var vi endelig fremme. Vårt elektroniske australske visum fungerte som forventet, og alle kom seg fort og greit gjennom tollen – Utenom Leif Erik. Det er vanlig at tilfeldige blir stoppet for å vise hva de har i bagasjen, spesielt hvis de ser litt tvilsomme ut. Kanskje det var fordi Leif Erik har et litt øst-europeisk/albansk utseende? Ikke vet vi, men Leif Erik måtte i hvert fall tømme absolutt alt han hadde, og grave frem hver minste gjenstand fra bagasjen sin. Han ble også stilt mange spørsmål, noe som ikke er like moro etter to timer med søvn det siste døgnet.

Da Leif Erik endelig var ferdig med tollen, fikset vi bussbilletter til Byron Bay hvor vi skulle tilbringe de neste fire nettene våre. Leif Erik hadde ordnet en garasjeleilighet til oss disse dagene, og ved ankomst ble vi møtt av en koselig eldre mann, Geoff: klare for å ”overta” hans leilighet. Geoff har en datter som er gift med en nordmann og bor i Bergen, så det var litt moro for han at vi var norske. Dessverre for Geoff hadde han gjort en dobbelbooking på leiligheten, så han måtte sove på en madrass i garasjen da huset måtte gis til de andre gjestene.

Etablerte og klare for å orientere oss litt, reiste vi inn til byen som er i gangavstand fra leiligheten vår. Byron Bay er en by med mye liv; Gatemusikanter sørger for å legge en egen sjarm over sentrum med blues og rock n’ roll fra slitte gitarer og sprengte høytalere. Det er fullt av surfere, backpackere og livsnytere her, og vi må si: Vi er utrolig imponert over hvor veltrente alle er! Selv om byen var sjarmerende, ble vi ganske snart trukket mot stranden. Store, flotte og kilometerlange strender er enkle å forelske seg i, så vi tilbrakte mye tid her to av dagene. Vi fant også ut at solen er noe sterk, ettersom vi valgte å gå på stranden uten solkrem den første dagen for å få litt farge. Spesielt David fikk merket dette på kroppen, da han var to timer lengre på stranden enn de tre andre. David var mer solbrent på brystet enn noen gang, og fargen kunne minne om kokt hummer. Tor-Inge fikk også soleksem. Uansett har vi fått mer farge på to dager her, enn det vi har fått alle fire ukene siden Sihanoukville, Kambodsja.

Nå som vi er ankommet Australia, har vi bestemt oss for å bli mer økonomiske. Det betyr at vi kjøpte all maten for disse dagene på butikken, og laget den selv i leiligheten. Selvlaget mat skulle vise seg å bli den beste kulinariske opplevelsen på hele turen. Dere aner ikke hvor godt det var, etter 6 uker i Sørøst Asia, å sette tennene i en brødskive med smør, Nutella og å drikke et glass melk. Dette skal vi sette mye mer pris på når vi kommer hjem. Til middag spiste vi forskjellig kjøttretter, tilberedt av Leif Erik på grillen utenfor leiligheten. Nydelig.

03.04 måtte vi sjekke nattlivet i byen her, ettersom vi har hørt det var veldig bra. Vi kjøpte alkohol på butikken som hjemme, og koste oss noen timer i leiligheten med god mat og kortspill før vi reiste ut på byen. Ved første utested måtte vi gå hele veien tilbake til leiligheten for å hente pass, ettersom VISA-kort ikke var gyldig legitimasjon. Det var mye folk på byen, og alle utestedene vi var på var stappfulle. På alle stedene må man stå i kø for å komme inn, og spesielt er det at jenter slipper å stå i kø. Det er tydeligvis veldig viktig at det ikke blir for mange gutter på utestedene, noe Alexander fikk kjenne. Da han var fremme i køen og viste legitimasjon ble han nektet adgang – Fordi han var for ”beruset”. Og vi andre kan bekrefte; Det var han ikke! Eneste grunnen var at det var for mange gutter inne allerede… Heldigvis klarte vi å ”snike” han inn noen minutter senere..

I dag, den 04.04, lader vi opp til en ukes surfekurs med start i morgen, den 05.04. Noe vi har gledet oss til helt siden booking i november…

Grillkos fra gutta!