21.04-23.04

I dag stod UNESCOs verdensarvslistede ”Franz Josef Glacier” (isbre) for tur. Vi har ikke fått utforsket isbreene i Norge, så hvorfor ikke utforske en av de flotteste kommersielle isbreene i verden her i New Zealand? Tidlig på morgenen møtte vi på ”Franz Josef Glacier Guides”, hvor vi fikk utdelt skikkelige tursko og turtøy. 15 minutter i buss senere stod vi på bunnen av isbreen som strekker seg hele 11 kilometer inn mellom fjellene. Vi ble så delt opp i grupper, slik at man kunne få utfordringer tilpasset sitt eget nivå. Spreke som vi er, valgte vi ”the fast group”. Det viste seg fort at det ikke akkurat ble den utfordringen vi hadde ventet. På grunn av at vi var den første gruppen opp, stoppet guiden vår hver andre meter for å hakke til trappetrinn for oss og de tre gruppene som kom etter oss. Dette var noe irriterende, da vi følte vi kunne brukt tiden på mer utforskring av isbreen og tatt litt flere sjanser.

Etter noen timers klatring, trasking og venting, kom vi oss til ”toppen”. Det ble i hvert fall toppen for oss, da det ville blitt for farlig å gå noe lengre uten grunnleggende isklatrerferdigheter. Selv om vi var litt skuffet i forhold til utfordringsnivået på turen, skal det sies at selve isbreen var helt fantastisk. Vi vandret mellom høye smale vegger av is og utforsket et par større ishuler. Vi var også så heldige å få vitne et steinras fra ett av fjellene rundt isbreen. Vi var mer heldige enn som så, ettersom vi rett under der hvor raset var hadde planlagt å spise lunsj. Vi skiftet derfor lunsjplanene og satte oss på isbreen i stedet for.


22.04 ble en lang dag for oss. Vi stod opp kl. 06.30 om morgenen for å komme oss av gårde mot Wellington, hovedstaden i New Zealand. Kl. 23.00 på kvelden var vi fremme etter å ha kjørt et godt stykke (600km) samt sittet 3,5 timer i båt.

Den 23.04 reiste vi videre opp mot Taupo, som er en mindre by ca. midt på nordøyen. På veien fikk vi nytt litt Ringenes Herre natur, blant annet ”Mount Doom” hvor ringen til slutt havner nede i lavaen og tilintetgjør de onde kreftene (siste filmen). Utslitte og trøtte etter to dager med reising, la vi oss tidlig på hostellet for å være uthvilte for neste dags fallskjermhopp!

24.04

Kl. 11.30 ringte vi Taupo Tandem Skydiving for å høre om værforholdene var bra for dagens fallskjermhopp. Det var de! Ca. 1 time senere kjørte vi inn på flyplassen hvor TTS holder til, og sjekket inn for fallskjermhoppet. Vi så en liten introduksjonsvideo som inneholdt enkelte instrukser for hvordan hoppet kom til å foregå og hva vi skulle gjøre. Vi ble så tildelt en adrenalinjunkie hver som tandeminstruktør og ble kledd opp og gjort klar for hoppet.

Flere av instruktørene har over 10 000 hopp på CV’n. Dette inkluderer for de aller fleste også basehopp i Norge. Davids instruktør hadde bl.a. to gull i luftakrobatikk i New Zealand. Tor-Inge og Leifs instruktør var veldig opptatt av Trollveggen hvor han skulle hoppe igjen til sommeren.

Da alt var klart ble vi trøkket inn i et lite fly og lettet like etterpå. 25 minutter senere, på 15 000 fot skulle det skje. 15 000 fot er det høyeste lovlige hoppet man kan gjøre i New Zealand, noe som gir deg:

1. Fantastisk utsikt over den nordlige øya av New Zealand.
2. Nok tid til å tenke over at du faktisk hopper ut av et fly.
3. 60 sekunders fritt fall mot bakken i minst 200km/t før fallskjermen løses ut.


Og fallskjermhoppet skuffet ikke. Å falle mot bakken i 200km/t gir deg ett bra adrenalinkick og en utrolig god følelse i kroppen. Du kan virkelig kjenne at du lever (Forhåpentlig også i det du treffer bakken). Vi hadde alle en kameramann som hoppet med oss for å ta bilder. Vi fikk gjort litt high-fives og piruetter med han samtidig som han tok bilder. Da fallskjermen ble slått opp fikk vi styre den i 5 minutter før instruktøren tok over for landingen. Å hoppe i fallskjerm er definitivt noe vi kommer til å gjøre igjen og noe vi kan anbefale alle.

25.04-26.04

Den 25.04 kjørte vi videre nordover mot Whatakane (Liten by på østkysten). Her slappet vi av hele kvelden og Leif lagde middag. 26.04 hadde vi en liten sightseeing og kjørte til Ohope Beach. Deretter lette vi etter Moko, en delfin som er veldig glad i mennesker og en av de største turistattraksjonene i Whatakane. VI fant delfinen, men den var for langt vekke til at vi kunne svømme til den.



Svevende hilsen fra oss!

16.04.

Queenstown er omringet av enorme fjell du har sett i ”Ringenes Herre” filmene, og da sier det seg selv at naturen er fantastisk her. Queenstown er en av New Zealand største turistbyer, og kanskje verdens navle for ekstremsport. Det var faktisk her i denne byen noen gale mennesker fant ut at de ville hoppe fra en 43 meter høy bro med kun et strikk festet til bena for første gang og gjøre dette kommersielt. Siden utviklet dette seg til en internasjonal ekstremsport. Strikkhopp, fallskjermhopp, rafting, høyhastighets båtturer, mountain biking og alt annet du kan tenke deg finnes her. Vi er sikre på at Queenstown må være verdens største lekeplass for voksne mennesker.

Den første dagen brukte vi på å orientere oss i byen og til å finne ut av hvilke aktiviteter vi skulle gå for de neste dagene. Vi tok også en kjøretur for å kikke på noen av innspillingsstedene til Ringenes Herre i nærheten (Det er mange av dem over hele New Zealand, men de aller fleste er her i Queenstown og rundt hovedstaden, Wellington). Vi var så heldige å få møte en danske, Mats, som dagen før hadde vært på en guidet tur på de forskjellige innspillingsstedene rundt byen. Han viste oss gjerne rundt på de samme stedene, mot at han fikk sitte på med oss i bilen til noen av de andre stedene hvor han selv ikke hadde vært. Når vi kommer hjem blir vi veldig glad hvis noen vil se Ringenes Herre med oss, for da kan vi fortelle hvor vi har vært når vi ser filmene. Hvor kult er ikke det?

17.04.

I dag bestemte vi oss for å svi av en god del penger. Man kan aldri få nok adrenalinkick, så vi gikk for Australasias (Oceanias) høyeste strikkhopp, for så å prøve verdens største ”huske”.

Nevis Bungy (strikkhopp) er på 134 meter, og man hopper fra en ”hoppestasjon” som henger mellom to fjell i en vaier. Kroppen din forteller deg at det er totalt feil å hoppe fra en slik høyde med ingenting annet enn et strikk rundt bena, men du har likevel lyst – Og du angrer ikke særlig lenge etter at du har hoppet. 8,5 sekunders fritt fall mot bakken gir deg ett adrenalinkick utover det vanlige. Etter hoppet henger man i strikken og puster inn frisk fjelluft og nyter den fantastiske New Zealandske naturen før man blir heiset opp igjen. Yeah!

Høye på adrenalinrushet og varme i trøya bestemte vi oss for å gå for ”Nevis Arc” også. Nevis Arc er verdens høyeste huske, med en svingradius på 300 meter. Det starter med 70 meter fritt fall, før du havner ut i en 300 meter lang bue. Slik en skulle vi alle hatt hjemme, utrolig moro! Hadde vi hatt en slik som barn, hadde vi aldri forlatt lekeplassen.

Alt finnes selvfølgelig på film, som vi gledelig viser når vi kommer hjem.

18.04.

I dag gikk større deler av dagen på planlegging av de neste ukene her i New Zealand. Vi har fått mange anbefalinger på forhånd, så vi har en god del vi vil gjøre. Vi møtte blant annet en lokal, James, i Vietnam og Laos. Han har skrevet ned utrolig mange tips, som hjalp oss veldig i planleggingen. New Zealand har så utrolig mye å by på, så vi har funnet ut at vi må prioritere.

19.04.

Ettersom vi for to dager siden fikk en kraftig dose med adrenalin pumpende gjennom blodårene våre (Som er den beste rusen du kan gi kroppen), er vi nå blitt helt bitt av adrenalinbasillen. Og for å holde adrenalinavhengigheten vår i sjakk trengte vi derfor påfyll.

Shotover Jet er enda en ”leke for voksne” som man kan finne i Queenstown. Eventyrlystne som vi er, valgte vi derfor å prøve ut denne attraksjonen. Shotover Jet har vunnet flere internasjonale priser på grunn av deres unike og spennende produkt og har holdt på siden 1970. 2,5 millioner mennesker har fått erfart en båttur de aldri vil glemme gjennom dette firmaet. Shotover Jet er en type jet-båt (Båt med spesiell motor som kan få fremdrift selv om det bare er 5-10cm med vann) som tar deg med på en fantastisk 20 minutters båttur gjennom smale steinklipper i en ganske brutal hastighet. I tillegg til å få kjøre i høy hastighet med centimeters klaring fra steinklippene, gjorde båten 360graders svinger i ny og ne. Vi har heldigvis en video av de første minuttene av båtturen som viser denne opplevelsen, og den ligger rett under teksten her for de som har lyst til å ta en titt.

Etter båtturen gikk vi til Queenstown-gondolene som tok oss 790 meter over bakken og ga oss en rimelig god utsikt over byen og den fantastiske naturen rundt. På toppen hadde de en 800meter lang akebakke av asfalt, som vi kunne rutsje ned på en slags ”bobkjelke”. Dette var greit nok, ettersom det var billig. Men det var ikke mye av et adrenalinkick, for å si det sånn. Uansett var turen opp verdt de 30 NZD (Kr. 130,-) vi betalte.

Vi bestemte oss så for å ta en liten kjøretur for å besøke flere av innspillingsstedene til Ringenes Herre i nærheten av byen, for så å besøke broen hvor strikkhopp startet (Kun for å kunne fortelle at vi har vært der). Da solen gikk ned og det ble vanskelig å nyte Ringenes Herre natur, reiste vi inn til byen for å teste den kjente ”Fergburger”. ”Fergburger” er et gatekjøkken som er veldig kjent her i Queenstown, noe man lett ser på køen som er like lang hele dagen. Burgerne skal visstnok være noen av de beste burgerne man får, og alle vi har snakket med om Queenstown har anbefalt oss å prøve dem. Vi skal innrømme at i forhold til de burgerne vi har spist før (Og vi har spist mange – Altfor mange), så er disse burgerne noe av det bedre vi har smakt.

20.04.

Etter fire fantastiske dager i Queenstown, måtte vi i dag flytte på oss. Vi beveger oss nå mot den nordlige delen av Sørøya. Dette er en lang kjøretur og vi har nå stoppet for èn natts overnatting i Franz Josef, et lite koselig sted på vestkysten. Vi har i dag kjørt i ca. 7 timer, med noen lengre stopp for å nyte naturen. Når en kjøretur har så mye flott natur å by på, gjør det ingenting å kjøre så mange timer.

Ekstremsportsklem fra gutta!

05.04-12.04

Kl. 09.00 på morgenen den 05.04 ble vi plukket opp i Byron Bay av Mojosurf Australia. Bussen var sykt fet. Den hadde lett slått ut et par russebusser fra Asker og Bærum. Syv dager med surfing og moro ventet oss. Surfekurset levde opp til alle forventninger – Både i forhold til fremgang i surfingen og sosiale aktiviteter på kvelden. I løpet av disse syv dagene var vi innom tre forskjellige surfecamper og hadde tre timer med surfing daglig, noe som virkelig tok på kroppen. Surfing er både tyngre og mye vanskeligere enn det ser ut til, men til slutt klarte også vi å stå på bølgene. Vi ble også godt kjent med gruppen vår. Den 12.04 var surfekurset over, og turen gikk videre til Sydney.

13.04

Vår første fulle dag i Sydney brukte vi sammen med våre venner fra surfecampen til å besøke de kjente ”Blue Mountains” (Som også er på UNESCOs verdensarvliste). Blue Mountains er et fjellområde 48km vest for Sydney. Det er et enormt sandsteinsplatå med dype kløfter på opptil 760meter og er spesielt kjent for ”The Three Sisters”, som er tre fjellformasjoner som ligner på hverandre. Vi syntes ikke fjellene var så imponerende, men det er vel kanskje formasjonen på dem som gjør at det har havnet på verdensarvlisten. Vi ser at det kanskje kan være et mer populært reisemål for Japanere og Koreanere som bor i storbyene, enn nordmenn som har vokst opp med fjell rundt seg.

14.04

Denne dagen viet vi til utforsking av byen og gikk en tur igjennom byens mange gater og parker. Når man er i Sydney, er det umulig å unngå det verdenskjente ”Sydney Opera House”. Som alle andre turister i byen reiste vi dit for å ta et bilde for så å gå igjen (Vi syntes den nye operaen i Oslo er flottere!). Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er en av de mest berømte arenaer for kunstnerlige oppføringer i verden.


Etterpå bar det til Sydney Aquarium for å se på haier. Vi har ikke vært så heldige å få sett haier på dykkene våre enda, så vi får nøye oss med å se på dem gjennom glass foreløpig. Sydney Aquarium har mer enn 650 ulike arter og mer enn 6000 individuelle fisk og andre sjødyr å by på, og var alt i alt veldig bra. Turen til akvariet ble etterfulgt av en spasertur gjennom ”Darling Harbour”, en flott havn med restauranter og barer langs bryggen (Minnet en smule om Aker Brygge på en fin sommer dag, men med rimeligere øl- og restaurantpriser).



På kvelden møtte vi igjen vennene våre fra surfecampen og hadde en lengre natt på byen enn det vi vanligvis har.

15.04

Kl. 11.00 på morgenen ble vi med på et opplegg gjennom hostellet vårt. ”Strandvandring” blir vel det norske ordet som beskriver turen best. Vi gikk fra strand til strand og endte til slutt opp på den kjente stranden ”Bondi Beach”. Bondi Beach har sin egen tv-serie på Discovery Channel, men vi fikk dessverre ikke gjort noe sprell foran filmteamet i dag. Stranden i seg selv er stor og flott, men langt ifra like bra som de andre strendene vi har surfet på tidligere i Australia. Guiden vår visste heller ikke hvorfor akkurat denne stranden har blitt australias definitivt mest kjente strand.
16.04

Tidlig på morgenen våknet vi for å komme oss til flyplassen. Vi fløy til New Zealand og har nå leid en bil for 18 dager. Vi bestemte oss for å dra rett fra Christchurch, hvor vi ankom New Zealand, til Queenstown som er en kjent backpackerby som har mye å by på av aktiviteter og ekstremsport. Her blir vi i 4 netter før vi reiser videre – Hvor vi reiser, det vet vi ikke enda.

Surfeklem fra gutta!

01.04-04.04

Flyet vårt ankom Gold Coast, Australia kl. 08.00 på morgenen australsk tid. Trøtte og slitne etter alt for lite søvn på flyet, var vi endelig fremme. Vårt elektroniske australske visum fungerte som forventet, og alle kom seg fort og greit gjennom tollen – Utenom Leif Erik. Det er vanlig at tilfeldige blir stoppet for å vise hva de har i bagasjen, spesielt hvis de ser litt tvilsomme ut. Kanskje det var fordi Leif Erik har et litt øst-europeisk/albansk utseende? Ikke vet vi, men Leif Erik måtte i hvert fall tømme absolutt alt han hadde, og grave frem hver minste gjenstand fra bagasjen sin. Han ble også stilt mange spørsmål, noe som ikke er like moro etter to timer med søvn det siste døgnet.

Da Leif Erik endelig var ferdig med tollen, fikset vi bussbilletter til Byron Bay hvor vi skulle tilbringe de neste fire nettene våre. Leif Erik hadde ordnet en garasjeleilighet til oss disse dagene, og ved ankomst ble vi møtt av en koselig eldre mann, Geoff: klare for å ”overta” hans leilighet. Geoff har en datter som er gift med en nordmann og bor i Bergen, så det var litt moro for han at vi var norske. Dessverre for Geoff hadde han gjort en dobbelbooking på leiligheten, så han måtte sove på en madrass i garasjen da huset måtte gis til de andre gjestene.

Etablerte og klare for å orientere oss litt, reiste vi inn til byen som er i gangavstand fra leiligheten vår. Byron Bay er en by med mye liv; Gatemusikanter sørger for å legge en egen sjarm over sentrum med blues og rock n’ roll fra slitte gitarer og sprengte høytalere. Det er fullt av surfere, backpackere og livsnytere her, og vi må si: Vi er utrolig imponert over hvor veltrente alle er! Selv om byen var sjarmerende, ble vi ganske snart trukket mot stranden. Store, flotte og kilometerlange strender er enkle å forelske seg i, så vi tilbrakte mye tid her to av dagene. Vi fant også ut at solen er noe sterk, ettersom vi valgte å gå på stranden uten solkrem den første dagen for å få litt farge. Spesielt David fikk merket dette på kroppen, da han var to timer lengre på stranden enn de tre andre. David var mer solbrent på brystet enn noen gang, og fargen kunne minne om kokt hummer. Tor-Inge fikk også soleksem. Uansett har vi fått mer farge på to dager her, enn det vi har fått alle fire ukene siden Sihanoukville, Kambodsja.

Nå som vi er ankommet Australia, har vi bestemt oss for å bli mer økonomiske. Det betyr at vi kjøpte all maten for disse dagene på butikken, og laget den selv i leiligheten. Selvlaget mat skulle vise seg å bli den beste kulinariske opplevelsen på hele turen. Dere aner ikke hvor godt det var, etter 6 uker i Sørøst Asia, å sette tennene i en brødskive med smør, Nutella og å drikke et glass melk. Dette skal vi sette mye mer pris på når vi kommer hjem. Til middag spiste vi forskjellig kjøttretter, tilberedt av Leif Erik på grillen utenfor leiligheten. Nydelig.

03.04 måtte vi sjekke nattlivet i byen her, ettersom vi har hørt det var veldig bra. Vi kjøpte alkohol på butikken som hjemme, og koste oss noen timer i leiligheten med god mat og kortspill før vi reiste ut på byen. Ved første utested måtte vi gå hele veien tilbake til leiligheten for å hente pass, ettersom VISA-kort ikke var gyldig legitimasjon. Det var mye folk på byen, og alle utestedene vi var på var stappfulle. På alle stedene må man stå i kø for å komme inn, og spesielt er det at jenter slipper å stå i kø. Det er tydeligvis veldig viktig at det ikke blir for mange gutter på utestedene, noe Alexander fikk kjenne. Da han var fremme i køen og viste legitimasjon ble han nektet adgang – Fordi han var for ”beruset”. Og vi andre kan bekrefte; Det var han ikke! Eneste grunnen var at det var for mange gutter inne allerede… Heldigvis klarte vi å ”snike” han inn noen minutter senere..

I dag, den 04.04, lader vi opp til en ukes surfekurs med start i morgen, den 05.04. Noe vi har gledet oss til helt siden booking i november…

Grillkos fra gutta!

21.03

Førsteinntrykket vårt av Luang Prabang var først og fremst at det var en fredelig by med mye kulturhistorie å by på. Kanskje ikke så rart da hele byen er på UNESCOs verdenarvliste (Som mye annet av det vi har sett)! Hele byen er veldig gjennomført; bygningene står i stil med hverandre og gatene er rene (Noe vi ikke har sett så mye til). Hovedgaten er fylt av koselige restauranter som tilbyr alt fra laotisk til svensk mat, nettkafeer, boder med håndlagede produkter, fransk ”crepe” (Pannekaker) og fruit shakes. Folk kaller Thailand for ”Smilets land”, og det samme må gå for Laos. Menneskene her må ha ekstra sterke ansiktsmuskler, for de smiler hele tiden.

Etter en klassisk frokost med fried rice/noodles var vi klare for å sjekke en av Luang Prabangs hovedattraksjoner; fossefallet Kouang Si. Det kryr av tuk-tuk sjåfører som tilbyr turer til Kouang Si, så det var bare å starte pruterunden. Vi fant snart en veldig hyggelig sjåfør, Chantee, som ga oss en grei pris. Vel fremme merket vi fort at vi var på en skikkelig turistplass full av restauranter, kiosker og t-skjorte butikker. Et par av dem vi ble kjent med på ”Jolly Roger” skuta i Halong Bay, anbefalte oss å ta jungelveien opp til fossefallet. Det gjorde vi, og ble først møtt av en park for asiatiske svartbjørner. Parken var til for å forhindre utrydning og redde denne typen bjørn fra illegal jakt. Deretter ventet mange ulike fossefall, idyllisk natur og oaser. På første stopp hadde de en slynge ut i vannet som vi moret oss med i en halvtimes tid, før det bar til hovedfossen. Selv om fossen ikke var så stor som de vi har hjemme, var det et praktfullt syn.
Senere på kvelden stod det fotballkamp på planen, Manchester United – Liverpool. Til Alexanders store glede viste resultatet 2-1 til Manchester. Alexander hilser spesielt til Stian; KJIIIPT!

22.03

Kl. 10.00 på morgenen møtte vi Chantee, tuk-tuk sjåføren vår fra dagen før. I dag bar det til en av Luang Prabangs andre hovedattraksjoner, nemlig Pak Ou caves. Pak Ou caves er delt inn i to huler, og man kan bare komme seg dit med båt. Hulene er kjent for sine laotiske Buddhaskulpturer. Disse har blitt lagt igjen i hulene i over hundrevis av år av lokalbefolkningen og pilgrimsreisende. Totalt i begge hulene antas det å være ca. 4000 Buddhastatuer i alle størrelser.
Senere var vi innom et annet kjent tempel, Wat Chom Si, som ligger midt i bykjernen -328 trappetrinn fra bakkenivå på toppen av fjellet Mount Phousi. Dette tempelet er regnet som en av Luang Prabangs mest hellige steder, og på toppen hadde vi fantastisk utsikt over byen.

23.03

Vi stod opp kl. 05.00 på morgenen for å se på munkene kl. 05.30. Munkene skal avstå fra materielle goder, og skal heller ikke eie penger. Om morgenen går de derfor rundt i byen for å samle inn mat. For lokalbefolkningen sees det på som en ære å gi munkene mat, og i Luang Prabang er det også mange turister som syntes det er moro å ”mate munkene”, så her får de i det minste spist seg gode og mette. Tor-Inge og David spleiset på et fat med frukt, som de ga bort. En spesiell og annerledes opplevelse.


Etter ”munkematingen” gikk turen til Vang Vieng, noe vi gledet oss veldig til. Chantee, tuk-tuk sjåføren vår fra tidligere, skulle tilfeldigvis til hovedstaden Vientiane denne dagen sammen med en kompis for å kjøpe seg minivan. Han tilbød seg å droppe oss av i Vang Vieng, som ligger nesten midt i mellom Luang Prabang og Vientiane. Noe skeptiske takket vi ja til tilbudet, da det var billigere enn buss og turen antageligvis ville gå raskere. Når det kommer til transport i Sør-øst Asia vet man aldri hva man får, men vi håpet inderlig på at vi ikke fikk en gammel skranglekasse. Kl. 06.45 stod bilen på utsiden. Til vår store lettelse var det er relativt ny bil med aircondition og OK benplass. Det vi ikke viste var at vi skulle tilbringe de neste 6 timene sammen med 9 smilende laotere som ikke kunne engelsk (Chantee var et unntak), og som likte karaokemusikk bedre enn oss.

Veien fra Luang Prabang til Vang Vieng er ikke akkurat som nye E18 mellom Grimstad og Kristiansand. Tror vi alle er enige om at vi aldri har vært utfor så svingete veier før, spesielt ikke over så lang tid. Og det hjalp ikke stort da sjåføren kjørte som en villmann. Etter en time ble personen som satt ved siden av Leif Erik bilsyk og begynte å spy. Pose hadde vi ikke tilgjengelig, så frokosten gikk rett på gulvet. Det ble et par luftestopp på veien for å si det sånn.

Som allerede nevnt kjørte sjåføren på en måte som ikke var helt sunn for bilen, i hvert fall ikke dekkene. Plutselig smeller det og vi punkterer i en sving, en time unna Vang Vieng. Det ble et noe lengre luftestopp enn det vi hadde tenkt, men for Alexanders del var det bare moro da han fikk lov til å hjelpe med å skifte dekk. Da bilen var klar etter punkteringen var det ikke flere hindringer, og vi kom endelig frem.

24.03-26.03

Vang Vieng er en by uten sjel. Hovedgaten er fylt opp med backpackere som sitter og ser på tv-seriene ”Friends” og ”Family Guy”. Det er på ingen måte noen sjarm over byen, og det finnes ingenting annet å gjøre her enn å tube. Tubing går ut på at man leier seg en tube (stor badering) og seiler på denne nedover elven. På veien blir man dratt inn på forskjellige barer og ender opp et stykke lenger nede i elven, en smule beruset.


I dag, 24.03, var det vår tur til å slippe oss løs. Vi fikk tak i en tuk-tuk og ble kjørt opp til starten av tubingen. Fra hovedveien kunne vi høre drum’n’bass musikk i det fjerne. Fra hovedveien kjørte vi inn en sidevei. Musikken ble høyere og høyere, og vi så snart barer som stod linet opp på begge sider av elven. Skurrende musikk fra sprengte høytalere hørte også med og er en del av tube-sjarmen. Ivrige, halvberusede baransatte delte ut gratis shots og ga oss bånd som vi kunne bytte mot gratis buckets på kvelden. Vi ble også tegnet på og sprayet med maling. Det var også mye annet morsomt å gjøre; slynger og trapeser fantes overalt, slik at man kunne slenge seg ut i vannet og leke seg. Enorme vannsklier, volleyball og gjørmewrestling stod også på menyen. Hele opplegget er fantastisk og unikt.


Så moro var tubingen, at vi gjorde det samme den 25.03. Og den 26.03 var vi så slitne at vi ble liggende hele dagen på en restaurant å se på uttallige episoder av ”Friends”.

27.03-28.03

I dag, 27.03, bar det videre til Vientiane, hovedstaden i Laos. Tor-Inge og Leif Erik følte seg ikke spesielt bra, så de måtte ta bussen. David og Alexander derimot padlet mellom Vang Vieng og Vientiane. Flott natur og utfordrende padling – David og Alexander kom ikke tørre gjennom turen, og veltet i et elveløp. Det samme gjorde båten med instruktørene, og den ene instruktøren var så uheldig å brekke en tå. Ettersom det er tørketid var det lite vann og mye steiner å skade seg på. David fikk seg et lite støt i hodet da han veltet, men det er han vant til etter flere år med kickboxing.

Vel fremme i Vientiane måtte vi finne et sted å overnatte på. Vi valgte å sove på et hotell med litt høyere standard en vanlig. Tor-Inge var blitt mye dårligere i løpet av dagen, så han ble kjørt til sykehuset for observasjon. Sykehuset var ikke mye å skryte av, og så mest ut som et forlatt sykehus man ser på skrekkfilmer. Noe skeptisk ble Tor-Inge med inn, og vist inn på ”Emergency Room”. Tor-Inge fikk vist legen at han ikke klarte å svelge og hadde svære byller i halsen med hvite prikker på. Legen kikket 2 sekunder, før det kom inn en sykesøster med verdens aller største sprøyte noensinne (David er Tor-Inges vitne)! Megasprøyten skulle settes i høyre rumpeballe, og noe skeptisk til hva innholdet var gikk Tor-Inge med på dette. Supersprøyten ble satt i over 2 minutter, og gjorde skrekkelig vondt. En halvtime senere og en pose med piller rikere, vendte David og Tor-Inge tilbake til hotellet. Dessverre for Tor-Inge blir han sengeliggende noen dager fremover.

28.03 var både Tor-Inge og David sengeliggende, men alle var ute en liten tur for å få seg en hårklipp og kjøpe litt klær.

29.03
Tor-Inge og David var fortsatt sengeliggende, men Leif Erik og Alexander har vært på tur.

Leif Erik og Alexander fikk leid seg en girmoped fra hotellet og la ut på sightseeing. Turen gikk først til ”That Dam”, en relativt stor stupa i sentrum av Vientiane. Mange Laotere mener stupaen er bebodd av en syvhodet ”nāga” (Slangeaktig skapning) som prøvde å beskytte byen da den ble invadert av Siam, i dag Thailand, i 1827.

Deretter gikk turen til ”The Patuxay,” også kjent som ”Victory Gate”. Dette monumentet ble bygd til hyllest for alle dem som kjempet for selvstendighet fra Frankrike kolonistyre. Ironisk nok har bygningen et noe Fransk preg, selv om den påstås å være av typisk laotisk stil. Stedet byggverket ligger kalles ofte for "Champs Elysées of the East".



Begge var enige i at de ikke kunne unnvære et besøk på ”Pha That Luang”, en stor gullbelagt stupa. Denne stupaen er et av Laos sine viktigste nasjonalmonumenter og nasjonalsymbol. Stupaen er hyppig brukt når det kommer til markedsføring av landet og er blant annet på de aller fleste pengeseddelene.

”Buddha Park” sto også på ”to do” listen denne dagen. En kunne velge to veier til parken. Alexander og Leif Erik fant fort ut at de hadde valgt feil vei. 2,5 mil kjørte de på en vei som ikke var ferdig utbygd. Her fikk de mange rare blikk da de kom kjørende forbi trailere, sementbiler og veiarbeidere. De så til og med en liten tornado! Heldigvis kom de seg helskinnet frem til ”hovedveien” igjen og fant den kjente Buddhaparken. Parken består av 200 mystiske buddhistiske og hinduistiske skulpturer. Leif Erik og Alexander påstår at dette var de flotteste religiøse byggverkene de hadde sett siden Angkor Wat i Kambodsja, til Tor-Inge og Davids skuffelse som hele dagen lå syke på hotellet.

30.03

Turen skulle gå videre til Gold Coast, Australia i dag. Vi hadde bestilt fly fra Laos til Kuala Lumpur og skulle ta flyet fra Kuala Lumpur til Australia senere på kvelden. Da vi ankom Wattay International Airport, Vientiane, for å ta vårt første fly ble vi møtt med denne meldingen; ”Your flight has been rescheduled”. Flyets avgangstid var endret 8 timer fremover og vi hadde ikke fått noen varsel om dette på forhånd. Dette medførte at vi ikke rakk flyet vårt fra Kuala Lumpur til Australia, selv om vi hadde beregnet 7,5 timer mellom avgangene. AirAsia var heller ikke interessert i å vente 30 minutter på oss i Kuala Lumpur. Så da vi senere på kvelden (endelig) var fremme i Kuala Lumpur og gikk inn på flyplassen, kunne vi se det neste flyet vårt reise i fra oss.

Vi tok buss inn til Kuala Lumpur sentrum og fikk sjekket inn på et hotell og lagt oss. AirAsia fikset heldigvis en ny avgang for oss den 31.03.

31.03

Å komme tilbake til Kuala Lumpur by føltes nesten litt som å komme ”hjem”. Dette var vårt første stopp på turen og er en by vi virkelig liker. Flyet vårt reiste ikke før kl. 21.25, så vi fikk hele dagen i byen. Vi gikk på kino og så ”How to train your dragon” i 3D og fikk kjøpt oss noen nye klær. For dere som har fulgt oss hele veien, kan dere kanskje huske at i blogginnlegget vårt fra Kuala Lumpur (Blogginnlegg nr. 2) skrev vi om Alexander som fikk seg en beundrer her i byen. Beundreren til Alexander jobbet som leverandør, og forelsket seg i Alexander ved første blikk. Helt tilfeldig møttes disse to igjen denne dagen. Begge husket hverandre like godt – Kanskje det var skjebnen som forandret flyavgangen vår?

Nå er vi i hvert fall i rute og er ankommet Australia. Her venter 15 dager med bading, strandliv og surfing!

Have a good one!

Best regards,
Gutta