21.04-23.04

I dag stod UNESCOs verdensarvslistede ”Franz Josef Glacier” (isbre) for tur. Vi har ikke fått utforsket isbreene i Norge, så hvorfor ikke utforske en av de flotteste kommersielle isbreene i verden her i New Zealand? Tidlig på morgenen møtte vi på ”Franz Josef Glacier Guides”, hvor vi fikk utdelt skikkelige tursko og turtøy. 15 minutter i buss senere stod vi på bunnen av isbreen som strekker seg hele 11 kilometer inn mellom fjellene. Vi ble så delt opp i grupper, slik at man kunne få utfordringer tilpasset sitt eget nivå. Spreke som vi er, valgte vi ”the fast group”. Det viste seg fort at det ikke akkurat ble den utfordringen vi hadde ventet. På grunn av at vi var den første gruppen opp, stoppet guiden vår hver andre meter for å hakke til trappetrinn for oss og de tre gruppene som kom etter oss. Dette var noe irriterende, da vi følte vi kunne brukt tiden på mer utforskring av isbreen og tatt litt flere sjanser.

Etter noen timers klatring, trasking og venting, kom vi oss til ”toppen”. Det ble i hvert fall toppen for oss, da det ville blitt for farlig å gå noe lengre uten grunnleggende isklatrerferdigheter. Selv om vi var litt skuffet i forhold til utfordringsnivået på turen, skal det sies at selve isbreen var helt fantastisk. Vi vandret mellom høye smale vegger av is og utforsket et par større ishuler. Vi var også så heldige å få vitne et steinras fra ett av fjellene rundt isbreen. Vi var mer heldige enn som så, ettersom vi rett under der hvor raset var hadde planlagt å spise lunsj. Vi skiftet derfor lunsjplanene og satte oss på isbreen i stedet for.


22.04 ble en lang dag for oss. Vi stod opp kl. 06.30 om morgenen for å komme oss av gårde mot Wellington, hovedstaden i New Zealand. Kl. 23.00 på kvelden var vi fremme etter å ha kjørt et godt stykke (600km) samt sittet 3,5 timer i båt.

Den 23.04 reiste vi videre opp mot Taupo, som er en mindre by ca. midt på nordøyen. På veien fikk vi nytt litt Ringenes Herre natur, blant annet ”Mount Doom” hvor ringen til slutt havner nede i lavaen og tilintetgjør de onde kreftene (siste filmen). Utslitte og trøtte etter to dager med reising, la vi oss tidlig på hostellet for å være uthvilte for neste dags fallskjermhopp!

24.04

Kl. 11.30 ringte vi Taupo Tandem Skydiving for å høre om værforholdene var bra for dagens fallskjermhopp. Det var de! Ca. 1 time senere kjørte vi inn på flyplassen hvor TTS holder til, og sjekket inn for fallskjermhoppet. Vi så en liten introduksjonsvideo som inneholdt enkelte instrukser for hvordan hoppet kom til å foregå og hva vi skulle gjøre. Vi ble så tildelt en adrenalinjunkie hver som tandeminstruktør og ble kledd opp og gjort klar for hoppet.

Flere av instruktørene har over 10 000 hopp på CV’n. Dette inkluderer for de aller fleste også basehopp i Norge. Davids instruktør hadde bl.a. to gull i luftakrobatikk i New Zealand. Tor-Inge og Leifs instruktør var veldig opptatt av Trollveggen hvor han skulle hoppe igjen til sommeren.

Da alt var klart ble vi trøkket inn i et lite fly og lettet like etterpå. 25 minutter senere, på 15 000 fot skulle det skje. 15 000 fot er det høyeste lovlige hoppet man kan gjøre i New Zealand, noe som gir deg:

1. Fantastisk utsikt over den nordlige øya av New Zealand.
2. Nok tid til å tenke over at du faktisk hopper ut av et fly.
3. 60 sekunders fritt fall mot bakken i minst 200km/t før fallskjermen løses ut.


Og fallskjermhoppet skuffet ikke. Å falle mot bakken i 200km/t gir deg ett bra adrenalinkick og en utrolig god følelse i kroppen. Du kan virkelig kjenne at du lever (Forhåpentlig også i det du treffer bakken). Vi hadde alle en kameramann som hoppet med oss for å ta bilder. Vi fikk gjort litt high-fives og piruetter med han samtidig som han tok bilder. Da fallskjermen ble slått opp fikk vi styre den i 5 minutter før instruktøren tok over for landingen. Å hoppe i fallskjerm er definitivt noe vi kommer til å gjøre igjen og noe vi kan anbefale alle.

25.04-26.04

Den 25.04 kjørte vi videre nordover mot Whatakane (Liten by på østkysten). Her slappet vi av hele kvelden og Leif lagde middag. 26.04 hadde vi en liten sightseeing og kjørte til Ohope Beach. Deretter lette vi etter Moko, en delfin som er veldig glad i mennesker og en av de største turistattraksjonene i Whatakane. VI fant delfinen, men den var for langt vekke til at vi kunne svømme til den.



Svevende hilsen fra oss!